Jeg har savnet Navle litt i det siste. Eller kanskje rettere sagt, jeg har savnet den kreative energien fra navle-epoken, da det eneste som var viktigere enn ukas romantiske opp- eller nedtur var den siste plata til en eller annen skakkjørt mann med gitar.

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake. Overhodet ikke. Det var på mange måter en fullstendig håpløs tid. Jeg sa og gjorde nesten utelukkende idiotiske ting, og når jeg var ferdig snudde jeg bunken og begynte på nytt. Det er de kreative utbruddene jeg savner.

Jeg mistenker at toget er gått for lengst. Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg gjør spektakulært dumme ting, og snakking har jeg for lengst gitt opp. En gang i tiden klarte jeg å fyre meg opp over den minste ting, mens jeg nå om dagen kan høre på både kreasjonister, homeopater, nyhetsspeilere og folk som ikke ved forskjell på “han” og “ham” uten å kjenne annet enn en mild og høyst forbigående forakt. Toleransegrensen er faktisk blitt så høy nå, at jeg kan se opptil flere minutter av Allsang på grensen før Scarface-fantasiene begynner å melde seg.

Toleranthonsen har med andre ord vokst seg for stor, og det har i all hovedsak gått ut over Arroganthonsen. Det er for galt. Jeg liker Arroganthonsen. Han er usaklig, nedlatende, bedrevitende og kynisk. Heldigvis er han også rimelig seiglivet, og selv om han kanskje har tapt et slag eller to, har han langt fra tapt krigen.

Å jada! Krigsmetaforer er da for pokker til for å brukes, er de ikke? Og dessuten hadde jeg opprinnelig en plan med det hele. Et eller annet med to fronter der Toleranthonsen og Allsang på grensen står i den ene skyttergraven og Arroganthonsen og Navle.no i den andre.

Skjønner du eller? Denne dynamikken! Dualiteten! Dette diametrale motsetningsforholdet! Det skulle gitt en unik innsikt i selve kjernen av Navle.nos eksistens.

Det var planen. I stedet fikk du dette. Velkommen til Navle.no