Det hele fant sted på toalettet til Café Generalen. Et lite sekund ble jeg stående og vurdere uttrykksform; pissoar eller innbåset vannklosett. En merkelig ting å gjøre, selvsagt. Jeg vet jo at det er rimelig ubehøvlet å legge igjen uttrykket sitt i et pissoar. Ubehøvlet på en veldig avantgardistisk måte, men likevel. Dette, var jeg rimelig sikker på, var verken tiden eller stedet for postmoderne utskeielser. Jeg ville tross alt bare på do.

Så da ble det båsen. Jeg satte meg ned og lot det stå til.

Så ramlet de inn da, disse to. En far og hans sønn. Jeg er notorisk dårlig på å gjette barns alder, men han var i allefall gammel nok til å snakke og ung nok til å fylle en bleie med dritt. Det var nemlig derfor de var her, fordi junior trengte bleieskift. Dette skulle til alt overmål finne sted rett utenfor båsen min.

Allerede på dette tidspunktet kjente jeg et begynnende ubehag. Lukten av fersk bleie hadde for lengst fylt båsen min, og jeg hadde den ekle følelsen av at de ikke hadde oppdaget meg ennå. Det finnes, kom jeg frem til, både gode og dårlige måter å bekjentgjøre sin tilstedeværelse på et toalett. Jeg bestemte meg for å gå for det klassiske kremtet.

Jeg kremtet.

Barnet reagerte med spontan, og etter min mening svært overdreven, begeistring.

- Det ER NOEN PÅ DOEN PAPPA!
- Ja, det er det visst.
- HVEM ER DET PAPPA?!
- Det vet jeg ikke Elias
- TROR DU DET ER EN MANN?
- Ja, nå er vi på guttedoen, så det er nok en mann.
- ÅSSEN TROR DU HAN SER UT PAPPA?
- Jeg vet ikke.
- TROR DU DET ER EN GAMMEL MANN PAPPA?
- Aner ikke.
- KAN VI SE PÅ HAM NÅR HAN KOMMER UT?
- Ja, det kan vi jo.
- TROR DU DET ER LENGE TIL HAN KOMMER UT?
- Det vet jeg ikke.
- KAN VI VENTE HER TIL HAN KOMMER UT PAPPA?
- Jada, det kan vi sikkert.
- JEG GLEDER MEG TIL HAN KOMMER UT

Jeg var lamslått av panikk. Jeg så ingen utvei. Selv den klassiske “vente til det går over”-løsningen så ut til å være blokkert, takket være denne virvelløse glassmaneten av en far som lot hele situasjonen eskalere, i stedet for å bare si “Ærlig talt junior, vi kan ikke sitte her og vente på at en stakkars fyr skal sprette frem fra doen som en annen apekatt. Dessuten kan du ikke hete Elias, jeg vet ikke engang hva vi tenkte på da vi kalte deg opp etter en dataanimert taubåt. Fra nå av heter du Frank. Hold kjeft, Frank”. Eller noe i den stilen.

Men neida, det er visst ikke slik dagens foreldregenerasjon gjør det. Så der satt jeg da, som et fanget dyr, mens jeg kjente angsten spre seg i beinmargen. Forventningene der ute var til å ta og føle på, og de vokste seg større for hvert sekund jeg satt der og utsatte det uunngåelige. Jeg har aldri hatt så prestasjonsangst i hele mitt liv. Jeg var rett og slett livredd for å skuffe Elias. Jeg lukket øynene, lik en høydehopper de siste sekundene før det avgjørende hoppet. Jeg visualiserte min entré. Dette fikk briste eller bære.

Da jeg rev av toalettpapiret hørte jeg et sug av forventning der ute. “NÅ ER HAN FERDIG PAPPA!” Jeg reiste meg, dro opp buksene, strammet beltespenna og rettet meg opp. Et kort innpust. Så tok jeg tak i døra og dro den opp. Et lite hopp, og plutselig stod jeg rett foran dem. “Tadaaa” sa jeg, og så umiddelbart at jeg hadde lykkes. Elias strålte av fryd, og faren gav meg et anerkjennende og litt unnskyldende nikk.

Og så var det over. Vi gikk hver vår vei, Elias og jeg. Men, jeg velger å tro at vi alltid vil huske hverandre — og de magiske små sekundene vi delte på Generalens toalett.

Akkurat nå ligger vi her og venter på at skylaget over oss skal fordunste. Min litt under middels tålmodige kone forsøker tappert å slå ventetiden i hjel ved å 1) oversette OL-floka til engelsk og 2) dikte mer realistiske sørlandssanger. Her er resultatet så langt: Maneid i lagunen / vind i mitt hår / skygge på tesan / nupp på mitt lår / mugg mugg mugg mugg / sommer i knattelandet. Melodiforslag mottas med takk.

Tidlig på an, Renberg.

Jeg har savnet Navle litt i det siste. Eller kanskje rettere sagt, jeg har savnet den kreative energien fra navle-epoken, da det eneste som var viktigere enn ukas romantiske opp- eller nedtur var den siste plata til en eller annen skakkjørt mann med gitar.

Det er ikke det at jeg ønsker meg tilbake. Overhodet ikke. Det var på mange måter en fullstendig håpløs tid. Jeg sa og gjorde nesten utelukkende idiotiske ting, og når jeg var ferdig snudde jeg bunken og begynte på nytt. Det er de kreative utbruddene jeg savner.

Jeg mistenker at toget er gått for lengst. Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg gjør spektakulært dumme ting, og snakking har jeg for lengst gitt opp. En gang i tiden klarte jeg å fyre meg opp over den minste ting, mens jeg nå om dagen kan høre på både kreasjonister, homeopater, nyhetsspeilere og folk som ikke ved forskjell på “han” og “ham” uten å kjenne annet enn en mild og høyst forbigående forakt. Toleransegrensen er faktisk blitt så høy nå, at jeg kan se opptil flere minutter av Allsang på grensen før Scarface-fantasiene begynner å melde seg.

Toleranthonsen har med andre ord vokst seg for stor, og det har i all hovedsak gått ut over Arroganthonsen. Det er for galt. Jeg liker Arroganthonsen. Han er usaklig, nedlatende, bedrevitende og kynisk. Heldigvis er han også rimelig seiglivet, og selv om han kanskje har tapt et slag eller to, har han langt fra tapt krigen.

Å jada! Krigsmetaforer er da for pokker til for å brukes, er de ikke? Og dessuten hadde jeg opprinnelig en plan med det hele. Et eller annet med to fronter der Toleranthonsen og Allsang på grensen står i den ene skyttergraven og Arroganthonsen og Navle.no i den andre.

Skjønner du eller? Denne dynamikken! Dualiteten! Dette diametrale motsetningsforholdet! Det skulle gitt en unik innsikt i selve kjernen av Navle.nos eksistens.

Det var planen. I stedet fikk du dette. Velkommen til Navle.no